Følelser uttrykt i diktning og musikk

piglet - love

Jeg skriver om dette temaet her, fordi det å (lære å) kunne gjenkjenne følelser (i seg selv og i andre), og å kunne uttrykke dem på sosialt akseptable måter, er sentralt i den terapiretningen jeg i stor utstrekning arbeider innenfor (Affektfobi-terapi).

Innholdsfortegnelse

OM FØLELSER

OM Å VÆRE FØLELSESMESSIG ENGASJERT, OG Å VITE HVILKE FØLELSER DET DREIER SEG OM

DIKTERISKE UTTRYKK FOR FØLELSER

Tristhet/sorg

Glede

Nærhet/ømhet

Positive følelser for seg selv

Seksuelt begjær/erotiske følelser

OM FØLELSER

I affektfobi-terapi, og mer eller mindre i mange andre terapiretninger, jobber man direkte med følelser: Det er et poeng at pasienten skal bli kjent med sine egne følelser, bli fortrolig med dem, akseptere dem, og lære å uttrykke dem på sosialt akseptable måter. En slik ”undervisning” er ikke ny: diktere og operakomponister har drevet med dette i hundrevis av år. Den eneste forskjellen er at de har gjort det for et større publikum enn en person om gangen; og dermed også i mer generalisert form: Ikke hvordan DU opplever og uttrykker kjærlighet, sorg, lengsel etc., men hvordan ”man” (i vår kultur) gjør det, ofte personifisert i en oppdiktet person.

I forskningen om følelser er man stort sett enige om at mennesker har et begrenset antall følelser (selv om de i praksis ofte er blandet med hverandre). Denne listen vil de fleste forskere kunne enes om:

Aktiverende følelser:

Sinne/selvhevdelse; tristhet/sorg; frykt/skrekk; glede; interesse/oppgløddhet; nærhet/ømhet; positive følelser for seg selv; seksuelt begjær

Hemmende følelser:

Angst/panikk; skam/ydmykelse; skyldfølelse; emosjonell smerte; forakt/avsky

Aktiverende følelser er slike som gir oss energi og får oss til å handle, som får oss til å nærme oss noen eller noe heller ennå trekke oss unna, å åpne oss heller enn å lukke oss til, å flykte unna heller enn å lammes av angst. Hver av disse følelsene kan brukes på måter som enten hjelper oss eller hemmer oss i livsutfoldelsen.

Hemmende følelser er slike som får oss til å slutte med en handling, som får oss til å trekke oss tilbake heller enn å gå til angrep, som gjør oss anspent heller enn avslappet, Disse følelsene er nyttige og nødvendige fordi de får oss til å oppføre oss og svare på andres handlinger med moderasjon, på en sivilisert måte. Det kan være skadelig for ens livsutfoldelse og for ens forhold til andre både hvis de brukes for mye og for lite.

Grunnleggeren av Affektfobi-terapi, Leigh McCullough, sa dette om verdien av å bli kjent med og bruke våre følelser:

Selv om ens ferdigheter i kunsten å leve, ens karakteristiske stil, aldri er perfekt – jo mer man kan le når man er lykkelig, gråte når man er trist, bruke sinne til å sette faste grenser overfor andre når det er nødvendig, og gi og motta omsorg og varme fullt ut og åpent, jo mer fjerner man seg fra lidelse. Og jo mer man selv kan føle gleden ved å leve, jo mer sjenerøs kan man være overfor andre.

Diktere, operakomponister og låtskrivere kan gi oss en første leksjon i dette.

OM Å VÆRE FØLELSESMESSIG ENGASJERT, OG Å VITE HVILKE FØLELSER DET DREIER SEG OM

Det er noen ganger vanskelig å vite hvilke følelser man selv eller andre har. For å finne ut av det må man bl.a. tolke kroppslige signaler. Den gamle vitsen om at man ikke kan vite om franskmenn eller spanjoler er sultne eller sinte når de snakker engelsk (fordi de ikke uttaler h’en i begynnelsen av et ord (I’m ‘ungry)) er kanskje ikke alltid bare en vits. Piet Heins jeg-person var ikke sikker på om han var forelsket eller sulten, men han fant ut av det ved å gjøre et eksperiment:

Her sidder jeg i forårssol – og digter ved min pult.
Det suger i mit mellemgulv – så sødt og smertefuldt.
De véd: det sug man føler ved – forelskelse og sult.

Jeg slipper alt og styrter til – Café Den gyldne Krikke
og tager en steg, en mixed grill, en bøf og lidt at drikke.
Men sulten er der stadigvæk. Så sult – dét var det ikke.

Inger Hagerups dikt om mennesker med Downs syndrom handler om å ha en grunnleggende visdom mht. føleser, en visdom som mennesker med høyere IQ ofte glemmer bort:

Vi har en liten søster
vi har en liten bror
som er litt annerledes
enn andre barn på jord.

De kom til denne verden,
det vanskelige sted,
med mindre håndbagasje
enn vi er utstyrt med.

Vi voksne er så store
i gjerning og i ord.
Vår lille bror og søster
blir aldri riktig stor.

Vi har vår eng og åker.
Vi har vårt kjøpmannskap.
Og vi beregner livet
i vinning eller tap.

Det er så lett å skubbe
de små og svake vekk
og la dem stå tilbake
med hjelpeløse trekk.

Det er så lett å glemme:
Når siste båt skal gå
må alle passasjerer
la all bagasjen stå.

Da blir det kanskje lettest
for disse små, fordi
de bare har et hjerte
med sorg og glede i.

Og gleden er så deilig
Men sorgen er så trist.
Det har vår lille søster
og bror bestandig visst.

Så la oss gi dem gleden
til de skal gå ombord
med sine barnehjerter,
vår søster og vår bror.

Jeg har lest på en blogg at noen synes at dette diktet er utillatelig sentimentalt. Det skal ikke jeg ta stilling til her. Men den nestsiste strofen har et klart og usentimentalt budskap: Man trenger ikke mye teoretisk intelligens for å skjønne denne grunnleggende forutsetningen for et godt liv. Og noe ganger kan den teoretiske intelligensen og “kjøpmannskapet” komme i veien for en slik selvfølgelig innsikt.

DIKTERISKE UTTRYKK FOR FØLELSER

Tristhet/sorg

Den dag kjem aldri

Den dag kjem aldri at eg deg gløymer,
for om eg søver, eg um deg drøymer.
Om nott og dag er du like nær,
og best eg ser deg når myrkt det er.

Du leikar kringom meg der eg vankar.
Eg høyrer deg når mitt hjarta bankar.
Du støtt meg fylgjer på ferdi mi,
som skuggen gjeng etter soli si.

Når nokon kjem og i klinka rykkjer,
d’er du som kjem inn til meg, eg tykkjer:
Eg sprett frå stolen og vil meg té,
men snart meg sig atter ende ned.

Når vinden lint uti lauvet ruslar,
eg trur d’er du som gjeng der og tuslar!
Når sumt der burte eg ser seg snu,
eg kvekk og trur det må vera du.

I kvar som gjeng og som rid og køyrer,
d’er deg eg ser; deg i alt eg høyrer:
I song og fløyte- og felelåt,
men endå best i min eigen gråt.

Aasmund Olavsson Vinje

Sorgen er en hjemløs kjærlighet.

Bent Falk, dansk psykoterapeut, teolog og forfatter, født 1943

En ubearbeidet sorg blir liggende som en dårlig arv. Liv Ullmann

De verste sår er de som ikke blør. Dansk ordtak

Minnene

Ta det med deg!

Det minste av grønt som har hendt deg

kan redde livet ditt en dag

i vinterlandet.

Et strå bare

et eneste blankt lite strå

fra sommeren i fjor

frosset fast i fonna,

kan hindre skredets

tusen drepende tonn i

å styrte utfor.

Hans Børli

Det å savna

Det er eit privilegium

å kjenna savn.

Vondt, ja

og tungt.

Men det fortel 

om ein nærleik

som var.

Om varme, lys 

og latter.

Det å savna er 

den andre sida 

av det å ha fått.

Å ikkje kjenna 

savn, ville vera å

aldri ha elska.

 

Bente Bratlund Mæland

Glede

O, ennu å være

O, ennu å synge om midtsommernetter,
og ennu å ånde i kryddersval luft,
ennu å vite hva blomstene hetter
og nevne dem ved deres farve og duft.
Ennu å være en sjel som i drømme
dristig lar evige anelser strømme
utover eter og all fornuft . . .

O, ennu å være den samme, den samme
flakkende sanger og seer som før,
et billed av Gud uten glass og ramme,
en blomst mellom sommerens fagre millefleurs!
Ennu å hvile blant kløver og vikker
og høre at himmelens stueur tikker
inne bak skyenes regnbueslør.

O, ennu å være for intet å regne,
uten i menneskeøyne en skam,
være en drømmer som verden vil steine,
være en bror på hvem brødre har ram!
Ennu å tro, tross filistrenes kverner,
at solen og månen og elleve stjerner
hilser en drømmer og bukker for ham.

O, ennu å dvele til dagen er omme
ute i ensom og edel natur.
Ennu å vente den elskedes komme
lokkende søtt på skalmeie og lur.
Ennu å sette en plett på sitt rykte
uten å være en Josef og flykte
for kvinne i borg eller jomfru i bur!

O, ennu å være enfoldig som duen
og listig som slangen en gang iblant!
Ennu å hilse på himlen med luen
og takke for tider og timer som rant!
Ennu å sitte med øynene våte
og spørre seg selv: skal man le eller gråte,
ettersom livet er løgn eller sant?

O, ennu å spørre: er sjelen og sansen
en gnist fra en ildgud, hvis flamme er hel?
Og derpå å svare: at Gud er substansen,
hvorav dette levende liv er en del!
Ennu å føle seg ett med det hele
og øyne en guddom i alle dets dele
og spørre: har dyret og blomstene sjel?

O, ennu å tumle med skapermotivet
og senke seg ned i mysteriers dyp.
Ennu å grunne seg grå over livet
og leve det ut som et lykkelig kryp!
Ennu å sitte betraktende rolig
og gjette seg til hvordan livet tok bolig
i mammut og mygg, mastodont og polyp!

O, ennu å se alle arter og former
av livet som skisser og utkast til oss!
Ennu å tro, at i sjelsdypet dormer
evner og allmakt som kraft i en foss.
Ennu å mene, vi ligner en skaper
mere enn nokså fornuftige aper, –
og det så vel dumhet som visdom til tross!

O, ennu å føle og leve og ånde
utenfor dagens og dumhetens kiv.
Ennu å høre og se allehånde
og være det evige infinitiv.
Ennu å synge om midtsommernetter,
til døden en stopper for sangene setter,
det takker jeg gudene for med mitt liv . . .

Herman Wildenvey

Alt er så nær meg

Alt er så nær meg
denne velsignede dag.
Svaberget ligger
åpent med rolige drag.
Havbrisen vugger
vennlig den duftende tang.
alt er så nær meg
ennå en lykkelig gang.

Barndommens vekster
gror i hver fure og sprekk
med sine kjente,
blide og rørende trekk.
Går her en liten pike
fremdeles hver kveld
og plukker blomster
og snakker høyt med seg selv?

Lenge var jorden
øde og himmelen tom.
Dypt i mitt hjerte
åpner seg rom etter rom.
Alt som er nær meg
gir meg et klarøyet svar.
Nå kan jeg rekke
hånden til henne jeg var.

Inger Hagerup

Nærhet/ømhet

Ord over grind

Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som gjalt oss to.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem
felle det meg lett å snu
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.

Så lenge eg veit du vil koma i blant
som no over knastande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.

Haldis Moren Vesaas

Fra en annen virkelighet

Syk blir en av ropet om virkelighet.
Altfor nær var jeg tingene,
slik at jeg brant meg igjennom
og står på den andre siden av dem,
der lyset ikke er skilt fra mørket,
der ingen grenser er satt,
bare en stillhet som kaster meg ut i universet av ensomhet,
og av uhelbredelig ensomhet.

Se, jeg svaler min hånd i kjølig gress:
Det er vel virkelighet,
det er vel virkelighet nok for dine øyne,
men jeg er på den andre siden
hvor gresstrå er kimende klokker av sorg og bitter forventning.
Jeg holder et menneskes hånd,
ser inn i et menneskes øyne,
men jeg er på den andre siden
der mennesket er en tåke av ensomhet og angst.
Å, om jeg var en sten
som kunne rumme denne tomhetens tyngde,
om jeg var en stjerne
som kunne drikke denne tomhetens smerte,
men jeg er et menneske kastet ut i grenselandet,
og stillheten hører jeg bruse,
stillheten hører jeg rope
fra dypere verdner enn denne.

Gunvor Hofmo

Dette og andre dikt av Gunvor Hoffmo er blitt tolket som tegn på en begynnende psykose hos dikteren, altså en tilstand hvor man mister helt evne til å skille mellom hva som er virkelighet og hva som er (ofte skremmende) fantasier: http://tidsskriftet.no/article/804874/

En slik tilstand medfører jo rimeligvis også at andres vennlighet og nærhet kan føles truende og uforståelig, selv om det nok også kan være “hull” i denne glassveggen, inn til mennesker som forstår å kommunisere på en ekte og empatisk måte med den syke.

Veslemøy lengtar

No stend ho steller i Kjøken-Kraa,

        ho Mor;

ho er so gamal, ho er so graa,

        ho Mor.

Aa var eg Katten i mjuke Skinn,
som kjæle fær seg som Barne inn

        til ho Mor.

Ho grev og putlar med Hit og Holk,

        ho Mor;

ho lagar Mat til sitt Slaattefolk,

        ho Mor.

Aa var eg Breitle-Brit svart og svær,
som kvar ei Kvilestund svalle fær

        med ho Mor!

Ho gjeng paa Tun i den stille Gard,

        ho Mor,

med kvike Sporv i sitt Fotefar,

        ho Mor.

Aa var eg Sporven so glad og lett,
som høpp og dansar og sprett og skvett

        um ho Mor!

Ho likar Soli paa skrukne Kinn,

        ho Mor;

ho likar Havgùla sval og linn,

        ho Mor.

Aa var eg Havgùla frisk og fri,
eg skulde svala mi heile Tid

        um ho Mor.

Men Gikt ho fær, som i Ryggen flyg,

        ho Mor,

naar Vinden kald gjenom Kjøken syg,

        ho Mor,

Aa var eg Døri gamal og fæl,
eg tett meg stengde og livde vel

        um ho Mor.

             *

Eg veit so vel kva ho tenkjer paa,

        ho Mor,

naar der ved Gruva ho mødd maa staa,

        ho Mor.

So tidt ho gløymer sitt Træl og Mas
og stirer ut gjenom Kjøkenglas, —

        gjer ho Mor.

Ho gløymer Stræv og ho gløymer Stell,

        ho Mor,

og stirer upp mot dei ville Fjell,

        ho Mor.

«Kor gjeng det Veslemøy, arme Ting,
som renne maa alle Berg i Kring?» —

        spỳrr ho Mor.

Aa visste du, kor eg lengtar her,

        du Mor!

Den brune Heidi, den fekk eg kjær,

        du Mor!

Her gjeng eg ør millom aude Fjell
og græt meg i Svevn kvar einaste Kveld;

        aa du Mor!

Og alt er framandt og nytt og vondt,

        du Mor!

det stirer kaldøygt ikring meg rundt,

        du Mor.

Her er kje Liv som eg fritt kann tru;
og ingin einaste er som du, —

        du mi Mor!

Aa tru den Tidi fekk rundt seg snutt,

        du Mor!

Eg reknar Time og kvar Minutt,

        du Mor!

Aa kunde eg stige med Sjumils-Stig
og sitja ei ørliti Stund hjaa deg,

        du mi Mor! —

Arne Garborg

Jeg går omkring

Jeg går omkring

og tar på en og annen ting,

som mine hender er fortrolig med –

en gammel snadde og en lysestake.

Og jeg har gjemt et blåmalt øsekar;

det er de eldste tingene jeg har.

De bringer stunder av mitt liv tilbake.

 

Jeg tar i stolen, der jeg ofte satt

i drøm og grubleri til langt på natt.

Og plutselig fornemmer jeg, at tiden

er det som var, og som er lenge siden.

 

Nu er det kveld.

Jeg tar på tingene. Jeg tar farvel.

Jeg ser på henne og på barna våre.

Det er vel mangt, jeg gjerne vilde si.

Jeg får det ikke til. Jeg går forbi,

og sakte stryker jeg dem over hodet.

Arnulf Øverland

Et mye sitert, men gåtefullt, dikt om kjærlighet er Tor Jonsons “Noko er borte”:

Noko er borte

Nærast er du når du er borte.
Noko blir borte når du er nær.
Dette kallar eg kjærleik –
Eg veit ikkje kva det er.

Før var kveldane fylte
av susing frå vind og foss.
No ligg ein bortgøymd tone
og dirrar imellom oss.

Tor Jonson

Dette diktet handler vel ikke om lykkelig og fullbyrdet kjærlighet, men kanskje heller om lengsel etter kjærlighet? En nøkkel som kanskje kan være med på å åpne diktet, kan kanskje være litt kjennskap til dikterens biografi (selv om et dikt til syvende og sist alltid må stå på egne ben). Tor Jonson var mye ensom, “og han søkte etter en kvinne som nok var lettere å finne i tankene enn i verden (Wikipedia)”. Bloggeren og poeten Eivind Salen har levert en tolkning av diktet:

http://heltgreipoesi.wordpress.com/2009/09/06/noko-er-borte-av-tor-jonsson/

Et annet, også meget kjent, dikt som (vel?) også handler om lengsel etter kjærlighet, eller kanskje idealet eller forventningen om den kjærligheten, den personen som kan låse opp for ens dypeste lengsler og hjelpe en til å bli et helt menneske, er Gunnar Reiss Andersens “Til hjertene”:

Til hjertene

Glem aldri henne
du ikke møtte, –
som kanskje møter
dig efter døden.

Glem aldri henne
som kanskje ventet
på å få møte
dig hele livet.

Glem aldri henne
som har din lengsel.
Glem aldri henne
for den du elsker.

Glem aldri henne,
for hun alene
er det du elsker
i den du elsker.

Gunnar Reiss Andersen

En tolkning finner du f.eks. her: http://www.daria.no/skole/?tekst=1692

Vi kan få kjennskap til hvilke følelser vi har gjennom å tolke våre egne kroppslige signaler, slik Piet Hein gjorde i eksperimentet i begynnelsen av denne siden: Han var ikke sulten, men forelsket. Men når man opplever følelsen for første gang, slik den 14 år gamle pasjen som er blitt forelsket i fruen han tjener, i den vakre opera-arien “Voi che sapete”, da blir man bare forvirret, og søker råd hos de som vet (hva kjærlighet er):

Voi che sapete

Voi che sapete
che cosa è amor,
donne vedete
s’io l’ho nel cor.
Quello ch’io provo
vi ridirò;
è per me nuovo,
capir nol so.
Sento un affetto
pien di desir,
ch’ora è diletto,
ch’ora è martir.
Gelo, e poi sento l’alma avvampar,
e in un momento
torno a gelar.
Ricerco un bene fuori di me.
Non so ch’il tiene,
non so cos’è.
Sospiro e gemo
senza voler,
palpito e tremo
senza saper.
Non trovo pace
notte, nè dì,
ma pur mi piace
languir così.
Voi che sapete
che cosa è amor,
donne, vedete
s’io l’ho nel cor.

Engelsk oversettelse:

You who know what love is,
Ladies, see if I have it in my heart.
I’ll tell you what I’m feeling,
It’s new for me, and I understand nothing.
I have a feeling, full of desire,
Which is by turns delightful and miserable.
I freeze and then feel my soul go up in flames,
Then in a moment I turn to ice.
I’m searching for affection outside of myself,
I don’t know how to hold it, nor even what it is!
I sigh and lament without wanting to,
I twitter and tremble without knowing why,
I find peace neither night nor day,
But still I rather enjoy languishing this way.
You who know what love is,
Ladies, see if I have it in my heart.

Fra operaen Figaros bryllup av Mozart, tekst: Lorenzo da Ponte

Den stakkars – og lykkelige – gutten beskriver de kroppslige symptomene på det han føler: snart “går sjelen hans opp i flammer” og snart blir han iskald; han sukker og klager uten å ønske å gjøre det, han skjelver uten å vite hvorfor, han finner ikke fred hverken dag eller natt, og likevel er denne pinen vidunderlig! Så spør han: “dere som vet hva kjærlighet er – er dette kjærlighet det jeg føler?” (Det viser seg imidlertid at pasjen er en luring: Han er vel versert i kjærligheten, og spiller naiv bare for å innynde seg hos damene,) Jeg anbefaler å høre denne teksten sunget – bare søk etter Voi che sapete på uTube, eller se f.eks. her: http://www.youtube.com/watch?v=mDeFdGzthV0. Der får du også engelsk som undertitler, sammen med orginalteksten. Den synges der av en kvinne, fordi rollen er skrevet for en sopran, men rollefiguren er altså en ung gutt.

Vise om å vera gla

Vet om et namn je
som ringgullet glitrer om,
ja – og som kveldsfugl
og morrafugl kvitrer om. 

Vet om to auger je
… sola som såg over
åser og åer
som nattskuggen låg over. 

Vet om to armer je,
hør gang je kjem i dem,
finn je en bolig
e trøst og et hem i dem.

Vet om e sjel je
som huvu mitt luter åt,
e som je søv i
og vakner og kuter åt.  

Veit om e jente je.
Go’ er a, bli er a.
«Mi», sa æ. «Min», sa ho.
Meg har a. Mi e a.

Einar Sklæraasen

Uttrykker dette diktet glede eller nærhet? Det er vel begge deler – diktets jeg-person er glad fordi han har en å være nær. Det er en påminnelse om at “de 13 følelsene” bare er et analyseverktøy – i virkeligheten er det ofte litt mer komplisert.

Hold fast

 

Hold fast eitt sekund, ta ein kvil ei lita stund

Hold fast eitt sekund, ta ein kvil ei lita stund,
det viktige her og no, oss to
Hold fast eitt sekund, ta ein kvil ei lita stund,
det viktige her og no, oss to

Når dein du e gla i vende dæ ryggen,
og den ryggen e det finast du veit
Når det koke å syde og du itj grei å behærsk dæ,
du sei nåkkå frøktele teit
Når aill ainneran virke perfekt
og du itj skjønne koss dæm får e te
Når du ikke sjer mos’n ferr berre ugla,
e det på tide å sætt sæ ned.

Hold fast eitt sekund, ta ein kvil ei lita stund,
det viktige her og no, oss to
Hold fast eitt sekund, ta ein kvil ei lita stund,
det viktige her og no, oss to

Når mase å kavet, næst’n vil kvæl dæ,
og livet dett vakle av sted
Å aill du e gla i, flimre forbi
som statista i bakgruinn et sted
Når tunga di hæng som eit slips,
og man sei de e mote i år
Gress e grønnar å finar
aill ainner plassan einn der kor du går

Hold fast eitt sekund, ta ein kvil ei lita stund,
det viktige her og no, oss to
Hold fast eitt sekund, ta ein kvil ei lita stund,
det viktige her og no, oss to

La i – mårrå vær mårrå, i går – gammel å glømt,
de e i dag du skal levva, me drømman – du har drømt

Hold fast eitt sekund, ta ein kvil ei lita stund,
det viktige her og no, oss to
Hold fast eitt sekund, ta ein kvil ei lita stund,

Åge Aleksandersen

http://www.youtube.com/watch?v=Wf5scr5LU7Q

Til slutt her under overskriften “Nærhet/ømhet: En sang med tekst som yttrykker livsglede, humor, erotikk, og kanskje litt forelskelse. Pga. copyright kan jeg ikke gjengi teksten, men du finner den hvis du søker på Google. Hvis du kan danse til den er opplevelsen perfekt!

Fede Finn & Funny BoyZ: Kærligheden brænder:

http://www.youtube.com/watch?v=VPVGp7AKTJk

Positive følelser for seg selv

Her er et eksempel på fravær av slike følelser, eller slike følelser på avveier:

Jeg setter 1): at språk naturligvis

er samfunn

….

.., og slik språket

gir hvert ord sin mening

– setter jeg som 2): å finnes til

er at der ennå tales sammen

gjennom oss, selv når vi tier

….

Jeg setter opp mot 1) og 2) min skrikende

halsbetente protest: at jeg er meg

og enestående. Det er jeg jo, men altså

alltid innenfor

Jeg setter 3): poetisk form er noe mer

enn samtale: er det

å ville den.

….

Og som 4) setter jeg at verden

alltid skal gå fra ham

på kontoret, til butikken, ut

og underlegge seg Alaska eller månen

står og teller pengene i pungen, teller megatonn

bedrar ham med hullkortmaskiner

trøster ham og sier: språk

er samfunn. Og har rett

For ved hans seng, og bare hans

står alltid hun

Med fulle grener åpner hun seg for ham

ut mot hav, mot alt det brusende

et spill av stjerner gjennom nattsort løv

er øynene hun smiler til ham med: Det lille

selvhat, skal jeg si deg hva det er

Det er å ha seg selv forkjært for kjær

(den siste uthevingen er min)

Paal Brekke, fra Det skjeve smil i rosa, dikt nr. 34.

Seksuelt begjær/erotiske  følelser

Bølgje

Morgon innover vårt kvite rom –
med blanke svingande ruter det ler
ut imot himmel og hav og vèr
– god morgon, å alt som vi eig ilag!
God morgon, ditt sinn! det er som ein
blom

utsprungen mot mine auge idag,
og sinnet mitt eige opnar seg vidt
i lykke mot dagen og ler i mot ditt!

Som ei konkylie gjennomstrøymt
av havsus er huset. Ustanseleg trår
havet mot landet idag som igår
– vi høyrde det sang gjennom alt vi har
drøymt.

Enn smakar det hav av oss, vi som vart
kysst
og vogga og femnt av det gårsdagen lang,
– du er som det når du tek meg i fang,
bølgje, det er du, mot munn og bryst –
druknar du meg? nei, alt godt du veit av
vil du meg, våg frå det vide hav!

Haldis Moren Vesaas

Det første Haandtryk

Din Puls har banket min imod.
Forente var vi Blod i Blod.
Det var i faa Sekunder bare.
Ei længer Salighed kan vare.

Hvor mildt din bløde Aare slog!
Men min i høje Bølger jog.
Nær med sin Purpurstrøm den fulde
besprængt dit Jomfrubelte skulde.

Saa ømt og fast ei Aander to
kan sine Vinger sammensnoe,
saa flyder Flamme ei i Flammen
som vore Hænder hvilte sammen.

Mit Blod har siden da ei hvilt,
men stormende i Aaren ilt.
Har det da Sjel, som ei forglemmer?
Det Slaget end af dit fornemmer.

O, vore Hjerter længer maae
ei skilte ad, min Elskte, slaae.
De høje Stjerner saae og taalte,
at deres Aarer sammenstraalte.

Henrik Wergeland