Unnvikende (engstelig) personlighetsforstyrrelse

Navnet kommer av at slike personer har en tendens til å unnvike mange situasjoner hvor de kommer i kontakt med andre mennesker. Det heter også «engstelig» fordi slike folk kan være litt engstelige eller fryktsomme av seg. Særlig kan de være redd for å bli negativt vurdert og mislikt av andre. De kan ha et svært negativt syn på seg selv – de mener de er mindre verdt, mindre kompetent, mer udugelig, styggere, mindre sosialt attraktiv, etc. enn andre. De søker å skjule denne (i deres øyne) «sannheten» for andre, og det enkleste er da å holde seg unna dem. Men prisen for dette er høy. De har sosiale behov som alle andre, de vil gjerne være sammen med andre, men de tør ikke.

Livsløpet til en person med Unnvikende personlighetsforstyrrelse kan se slik ut (hvis ikke denne utviklingen avbrytes av terapi):

Som barn er de hemmet. De har kan ha skolefobi og gjør lite av seg. Som unge voksne kan de få vansker med å fullføre utdannelse, og de opplever arbeidslivet som vanskelig. De kan ha psykiske lidelser som sosial angst, panikkanfall, agorafobi (frykt for ansamlinger av mennesker, f.eks. på buss, trikk, i butikker, på kino), og tilbakevendende depresjoner. De kan søke tilflukt i alkohol eller cannabis. Noen kan falle for fristelsen til å bruke kokain eller andre sentralstimulerende stoffer (amfetamin, o.a.), og slik få en følelse av å leve intenst, nettopp det de savner i livet, så lenge rusen varer. Prisen for dette kan imidlertid bli høy: Med denne personligheten er man spesielt disponert for å bli avhengig, og hvis man bruker slike stoffer ofte, forsvinner effekten etterhvert, og man må ruse seg bare for å føle seg normal. Seksualdriften, som ble intens de første gangene man tok kokain, svekkes ved lengre bruk. Når man blir eldre, øker de unnvikende personlighetstrekk i styrke og omfang. Man roer seg ned og er ikke så risikolysten og impulsiv som før. Hormonene svekkes, spesielt testosteron hos menn.

Unnvikende personlighetsforstyrrelse er den vanligste personlighetsforstyrrelsen, man regner med ca. 4% av befolkingen. Tar man med dem som har store personlighetsproblemer av unnvikende art, men som ikke når opp til diagnose («forstyrrelse»), blir tallet en del høyere. Også disse kan ha stor nytte av behandling.

BEHANDLING

Siden personer med unnvikende personlighet har dårlig kontakt med følelsene sine, er første skritt i behandlingen å hjelpe dem til å få kontakt med de følelsene de har fortrengt – være oppmerksom på dem, tåle dem, mestre dem, bruke dem. Siden hjelper man dem med å forstå det sosiale samspillet mellom mennesker, og særlig deres egen del i det. Dette vil etter hvert gjøre det lettere, ikke så skremmende, å delta i sosiale aktiviteter, og å danne og å ta vare på personlige relasjoner. Man bruker de sosiale arenaene pasienten allerede har, som «trening», i tillegg til gruppeterapi (gruppeterapien kommer i tillegg til individualterapi ved sterk grad av unnvikende personlighet). Etter hvert kan pasienten utvide sitt sosiale kontaktnett. Det grunnleggende temperamentet vil neppe endre seg ved terapi, dvs. man vil fortsatt være noe fryktsom i møte med andre mennesker, og ellers, og man vil fortsatt ha en viss preferanse for enslige aktiviteter. Men ved å lære om det sosiale samspillet og sin egen del i det, vil man etter hvert lære seg til å både mestre og like å ha mer sosial omgang (enn man hadde før behandlingen), og man vil få bedret sitt selvbilde. Ved sterk grad av unnvikende personlighet må man regne med relativt lang behandlingstid – kombinert individualterapi og gruppeterapi. Ved mindre grad av unnvikende personlighetsproblemer vil behandlingstiden være kortere, og gruppeterapi vil ikke være nødvendig.

BEDRINGSUTSIKTER

Det har vært forsket lite på effekten av behandling for Unnvikende personlighetforstyrrelse. Men min egen og mange andre terapeuters erfaringer er gode.

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse

Personer med denne lidelsen har ustabile følelser, både i forhold til seg selv og i forhold til andre, noe som skaper store problemer for dem i relasjoner med andre.

I forholdet til seg selv har de vanskeligheter med å forstå seg selv og ha en klar identitet: «Hvem er jeg egentlig når jeg skifter slik? Hva er mitt «sanne jeg»»? Humøret kan skifte brått i løpet av kort tid, fra oppstemthet til selvmordstanker. Deres fremtidsplaner med hensyn til skolegang, arbeid og annet, for eksempel politisk engasjement, kan også ha slike brå og hyppige skiftninger.

Deres forhold til andre mennesker kan også skifte brått og ofte. De kan idealisere en person i det ene øyeblikket og mene at vedkommende er en helgen, for i neste øyeblikk å mene at vedkommende er en djevel. Nære forhold, kjæresteforhold kan være spesielt vanskelige, og være preget av slike skiftninger som beskrevet over. De kan være intenst sjalu, uten grunn. De tåler ikke å bli avvist, da kan de bli intenst sinte, et sinne som de ikke klarer å kontrollere. I kjæresteforhold kan de gjøre desperate anstrengelser for å unngå å bli forlatt, enten trusselen om det er reell eller innbilt.

Når en slik person opplever sterke negative følelser, kan hun eller han ofte utføre handlinger som potensielt kan skade dem (selvskading, overspising og lignende). Når vedkommende er sterkt følelsesmessig trigget, kan hun/han ha psykoselignende opplevelser («dissosiasjon»). De kan kan ha vanskelig for å kontrollere sinnet sitt, og kan vise sinne på sosialt upassende måter og i sosiale situasjoner hvor det vanligvis ikke er akseptert at man viser sterkt sinne.

De kan kan føle seg konstant «tom» innvendig.

BEHANDLING