Psykoterapiforskningen har vist, hinsides tvil, at det er kvaliteten på relasjonen mellom pasient og terapeut som er det mest virkningsfulle i terapi. Forskningen har også funnet to andre såkalte fellesfaktorer (faktorer, som er felles for de fleste eller alle terapiretninger, og som har vist seg å være effektive):
- Terapeutens personlige egenskaper. Man vet ennå lite om hvilke egenskaper dette er, men man kan jo gjette at det dreier seg om egenskaper som evne til empati og evne til å omgås folk på en støttende, vennlig, åpen, engasjerende og respektfull måte.
- At terapeuten tror på at den metoden han eller hun bruker er effektiv.
Forskningen har også funnet andre mulige fellesfaktorer, men denne forskningen har ikke vært tilstrekkelig omfattende til at man kan trekke endelige konklusjoner.
Man har ikke funnet støtte i forskningen for at noen metoder er mer effektive enn andre. Man har for eksempel bedt kognitive terapeuter om å la være å si og gjøre de tingene som de regnet for å være de mest karakteristiske for kognitiv terapi. Disse terapeutene hadde ikke dårligere resultater enn sine kolleger som brukte ”standard” kognitiv fremgangsmåte.
Hvorfor konsentrerer man seg ikke da bare om fellesfaktorene? Det er fordi det er logisk og praktisk umulig å bruke «bare» fellesfaktorer i terapi: Fellesfaktorene må ha noe å virke gjennom, dvs. spesifikke metoder. Terapeuten kan f.eks. ikke være «bare» empstisk, vennlig og støttende – han må jo også si og gjøre noe (nemlig anvende spesifikke metoder).
Dessuten har forskningen vist at det finnes mange terapeutiske fremgangsmåter som er effektive. Den samme fremgangsmåten kan brukes i flere forskjellige terapiretninger, men med forskjellige psykologiske forklaringer i de forskjellige retningene for hvorfor den er effektiv.
Psykolog i Oslo sentralt 